Kona hans

"Så du har kvinnedag idag og greier", sier mannen min siden snart et år. Han har klatreplaner for kvelden, og jeg skal kose meg med middag, hageblad og hekling alene i kveld. Og gleder meg faktisk etter en hektisk mandag på jobb. Det er en av disse sjeldne ettermiddagene hvor Han ikke har middagen klar når jeg kommer hjem. Jo, vi er likestilte slik. Fordi han gjør den tingen som er så tradisjonelt kvinnelig. Her er det jeg som står for den største inntekten, tar en tilsvarende stor del av faste utgifter, måker snø av taket og kjører snøfresen. Han lager mat. Tar seg av det elektriske. Middag til hverdags og wok på fredag. I helgene hender det jeg får komme til på kjøkkenet. Men så lurer jeg på om det er det som er "beviset" på at vi er likestilt. At han gjør noe som er tradisjonelt kvinnelig og jeg gjør noe som tradisjonelt er mannens rolle?

Spørsmålet har meldt seg etter at vi ble ektepar. Forholdet oss imellom er akkurat det samme, og veldig godt. Men det er noe som ikke stemmer med mine forventninger.  En snikende følelse av at jeg er Kona hans. Ikke Teide, men først og fremst kona til ham. I andres øyner og mine egne. I forholdet til felles venner og til naboer. Jeg som trodde at vi fremdeles ville være 2 individer. Var det dette jeg sa ja til? Når jeg bodde alene var det ikke noe som stoppet meg. Jeg pusset opp leiligheten, reiste alene til Brasil, søkte utfordrende stillinger med pendlertilværelse og satset mye i yrket mitt. Jeg var Flink. Jeg fikk til alt jeg foretok meg og tvilte sjelden på det. Pappa ingeniør var stolt. Han hadde lært meg at ingenting er for vanskelig.
Jeg hadde ikke noe forhold til rødstrumper den gangen. Jeg var ikke kvinne i den forstand. Jeg var en av gutta. Som førte min egen kamp, men det var ingen kvinnekamp.
- Trodde jeg.

Vi traff hverandre gjennom felles interesser. Klatring og friluftsliv. Vi elsker å dra på tur sammen, og vi har mange felles turvenner. De fleste menn og her kommer mitt største poeng. Hvorfor er det slik at etter vi ble gift, så spør mannen min om han kan få fra på guttetur med våre felles turvenner? Hvorfor når jeg sier at jeg syns det er jævlig inkluderende at jeg ikke får være med, sier han at "du kan godt få lov til å bli med". På nåder liksom. I skyggen av de tøffe guttene. Hvorfor når vi er på klatreturer refererer alle til Hans klatreutstyr. Når halvparten er mitt?

Men nå er jeg altså mrs Ham. Kanskje blir jeg også mora til barna våre. Ovenfor vennene hans blir jeg brukt som en god unnskyldning når han ikke orker en fest eller ikke har lyst å dra på fylletur. De spør meg om han får lov å være med ut. Som om jeg noensinne hadde kontrollert ham eller begrenset friheten hans? Jeg som er svært bevisst på å forebygge hans 40-årskrise. Må for all del la ham få beholde friheten sin...
Jeg føler meg redusert til en stereotyp koneskikkelse som nekter mannen enhver befatning med moro. "Det er bare sån vi sier" sier han "Det gjør de andre også. Det skal du ikke ta personlig."

Må finne meg noe eget, tenker jeg. En hobby som er min. Egne venner.
Jeg har begynt å hekle. Og lengte etter barn. Jeg blogger om hagearbeid.  Har av og til lysst til å synke inn i en avslappende kvinnetilværelse med mindre viktig arbeidsliv, bollebaking og barneoppdragelse. Kanskje åpne nettbutikk og jobbe hjemmenfra. Hjelp! Hvor ble det av Teide? De veivalg jeg har tatt de siste 4 år har ført meg til roligere arbeidsliv og lavere lønn. Ikke upåvirket av et ønske om familieliv.
Og det er da jeg innser det - at jeg er som alle de andre damene. Som trenger kvinnebevegelser og kvinnedager for bli minnet om sin egen betydning og selvstendighet. De som aldrig vil kunne være en av gutta.

Nå skal jeg bruke resten av kvelden på å fokusere på Teide. Gratulerer med dagen!


Forlater gutteklubben

Jepp, etter 11 år i norsk anleggsbransje har jeg nå besluttet å forlate denne gjengen med herlige anleggsslusker og undertrykkende gutteklubber.

Vi hadde en gang en daglig leder som ble langtidssykemeldt, så vi fikk en ny daglig leder. Han og jeg kom godt overrens.
Jeg fikk ny avdelingsleder for et år siden. Sykemeldte tidligere daglig leder kom seg noe uventet fra kreftsykdom og var tilbake på jobb igjen omtrent samtidig. Nå som "økonomi-ansvarlig" underordnet den nye daglige lederen. I denne økonomi-ansvarlig-stillingen har vedkommende ikke gjort annet enn å skape misstillit til meg og mine resultater. Trulig for å markere seg. Han har på e-post med kopi til gud og hvermann beskyldt meg for å tape mangmillionbeløp på et tidligere prosjekt (noe som viste seg å være feil i hans bokføring). Han har prestert å presentere regnstykker (på mitt seneste prosjekt) som er så avvikende fra mine beregninger at gutteklubben har konkludert med at "alt er så usikkert så vi setter Teide under administrasjon!" Det har ikke hjulpet at jeg rolig og saklig har rettet hans påstander. Gutteklubben beskytter nemlig ex-dagligledere som er kreftsyke (spesielt når de er deleiere i firmaet).

Jeg og mitt prosjekt ble altså satt under administrasjon i oktober 2008. Eks-daglig leder og økonomiansvarlig-terrorist ble utsedd til min under-overordnede og "prosjektansvarlige". Jeg kjeftet og smelte og ble bedt om å ikke gjøre noe forhastet (si opp). Min underordnede anleggsleder fant fort ut at jeg ikke lenger var "sjef" og deklarerte at fra nå av skulle han ta seg av "drifta", og det helst uten mine innspill. Til underoverordnet eks-dagligleder har han på to manns hånd uffet seg over hvor lite jeg har peiling på og at det er best han får ta seg av prosjektet mest mulig alene.

Før jul ba jeg om et samtal med min avdelingsleder, hvor jeg forklarte situasjonen, og at jeg ikke hadde mulighet å gjøre noe god jobb under rådende forutsetninger. Jeg ble lovet hans støtte når vi skulle ta en prat med anleggsledern. Den praten endte med att de to gutta ble enige om at det var nok snakket om mine følelser nå. Nå måtte vi bare se fremover!! Johoo!

Dermed resignerte jeg. Begynte å se meg om etter ny jobb. La ut noen kroker her og der.
Fredag gikk jeg på jobb på hovedkontoret med oppsigelsen min brettet i fire i baklommen. De fleste var ute, men nye daglige lederen var på plass og hadde tid til meg. Vi hadde en lang og god samtale, hvor han utfra det jeg fortalte støttet meg i min beslutning. Han skulle viderebringe beskjeden til avdelingsledern. han sa "Av og til må man bare konstatere hvilke rammer man jobber innenfor, og så se om man kan få gjort noe fornuftig innenfor de rammene". Klokt sagt sikkert.

Fredag kveld fikk jeg innkalling til møte mandag kl 07.00 på avdelingslederns kontor. De virket mest bekymret for formuleringen jeg hadde valgt i brevet, samt at de hadde innsett at jeg manglet avtale om oppsigelsestid (hvilket betyr kun 1 måned til å løse problemet for dem). Vi ble enige om at vi skulle informere mine prosjektmedarbeidere sammen imorgen kl 9.

Kl 12 idag ble det sendt ut en felles sms i firmaet; "daglig leder har idag sagt opp sin stilling med virkning fra 31.03.2009". Det fikk hakeslepp. Jeg hadde jo pratet med ham på fredagen. Når hadde han bestemt seg for dette? Visste min avdelingsleder om det når vi satt i møte? Trur de at vi har rottet oss sammen? Min siste allierte skal altså slutte innen 1 uke. Og gjett hvem som blir ny midlertidig daglig leder. Jo det gjør eks underoverordnet-økonomiansvarlig-terrorist, eks kreftsyk daglig leder- min plageånd.

Gjett om jeg drar om en måned.


Og sånn går no' dagan

Mandag. I slutten av matpausen kommer melding om hendelse som krever min beslutning. Vi må få folk vekk. Og stenge veiene. En gassflaske står i brann. Brannvesenet er tilkalt. Tygger ut. Svelger ned med litt kaffe. Får på meg sko med mobiltelefon på øret. Ringer oppdragsgiver. Bare la det brenne ut sier han rolig. Driftsleder er i møte i Drammen. -Man kan bare skru til ventilen, tror han. For sent. Det er på rikstekkende nyheter. Kommer meg i bilen. Ansluter til mine kollegaer en kilometer unna. Hjelper mor og febersyk datter ut av sikkerhetssonen. Stiller bilen opp i nærmeste kryss og begynner å dirigere trafikk. Fotograf med stort teleobjektiv zoomer meg inn med blålys i bakgrunnen. Folk er i sikkerhet. Det hele tar 3 timer, resten av dagen går med til å forklare seg. Finne ut om vedkommende hadde opplæring. Var den dokumentert? Hvem som helst blir jo satt til å bruke skjærebrenner...
Var på jobb fra 7 til 20. Pluss 2 timers reisevei.Sånn i ettertid var mandag i grunn den mest alrighte dagen denne uken.

Tirsdag. Intern gransking av gårsdagen. Pluss de normale henvendelsene. Pluss at folk har fått meg seg på nyhetene at vi river gamle Hortensbanen. Telefonen kimer.-Jeg lurer på om dere har jernbanesviller, vi skulle så gjerne hatt en 10-12 stykker. Gutta hadde jobbet natt med sprengningsarbeider og pigget litt mere stein enn planlagt. Ursinnig nabo har vi dessuten glemt å varsle. Blir skjelt ut etter noter å må igjen be om unnskyldning. Tenker på det brevet til en tidligere kunde jeg nesten skrev klart på fredagen, som jeg gjerne skulle ha sett over og sendt. Er tross alt snakk om 3 miljoner, som krever endel møtevirksomhet og fristen for vårt krav går ut om en måned. En medarbeider er frustrert over sin arbeidssituasjon. Krever oppmerksomhet og spør irritert om jeg har en liste på gjøremål til henne, siden hun skal bruke 2 dager i uken på prosjektet vårt. Jeg ryter ut. Hvordan i helvete kan folk tro at jeg skal klare å holde oversikt på deres gjøremål i tillegg til mine. Spesielt når de vet hva som har skjedd. Spesielt når hun ikke har fortalt meg at hun skulle komme idag, og har en type stilling som krever eget inisjativ. Etterlyser litt forståelse. Ber om unnskyldning igjen denne gang for humøret mitt. Hiver på meg jakka for å gjøre opp status på fundamenteringsarbeider som underentreprenøren utfører. Skal straks i møte om fremdrift og de ligger litt etter. Tenk om alle hadde en person som bare lagde huskelister i prioritert rekkefølge. En sånn hadde vært kjekt å ha.... Kjenner at  hodet snart sprengs av ting jeg må huske på for egen del. Tankegangen blir konstant avbrutt av nye henvendelser. Flere mennesker i rommet hele tiden. 3-4 forskjellige stemmer som enten snakker i telefon eller med meg. Nye ting å notere ned i boka eller legge på minnet. Stadig detter det viktigere ting ut, som ikke får plass i hukommelsen. Har såvidt kontroll men rekker ikke å delegere. Får melding om at vår hjullaster har kollidert med en buss, noen skadet. Sannsynligvis ikke hans feil. Blålys atter en gang denne dagen. Kjører hjemover og vet at min kollega tar seg av det.

Onsdag. Merkelig nok har jeg klart å fortrenge det meste av denne dagen. Hadde ment å snakke mellom 4 øyner med driftsleder. Fryktelig rask til å kritisere alle rundt seg når det oppstår problemer. Var nødt å ta tak i det og hadde bedt sjefen min (som tilba seg å hjelpe) om å få ta diskusjonen selv. Rakk ikke i dag.
Drar på en avtalt kveld i hyggelig lag med litt for mye kaffe. Sovner ikke før kl 2, men våkner igjen ov katter som skriker av vårfølelser utenfor.

Torsdag. Har fått sove 3 timer når jeg står opp kl 5.20. Er på jobb kl 7 og får en rolig time. Kl 8 må jeg ta en telefon for å skjerpe inn underentreprenør som arrogant nok mener jeg må løpe inn og ut for å gi beskjeder til hans folk. Du er arbeidsleder ikke jeg. Ta ditt ansvar! Jeg blir mektig irritert, men han gir seg ikke. Han kjefter tilbake og legger på røret. Ringer meg opp igjen og forklarer alt om hvor kompliserte hans arbeider er, hvor mye koordinering som ligger bak. Det spiller ingen rolle. De er en måned forsinket og har ikke fulgt avtalen vi gjorde så sent som tirsdag. Jeg avslutter med å si att han skal få et brev idag. Fortsetter internt morramøte hvor saken med driftsleder av flere årsaker dukker opp. Han spør om jeg er spydig, jeg ber om å få ta diskusjonen mellom 4 øyner. Han vil ta det nå. Med alle tilstede. Han går i skyttegraven, som jeg visste. Har bare ikke opplevd det selv før. Han sier problemet vårt er at jeg ikke har fulgt opp underentreprenørene. (Han har glemt at han selv påtok seg å gjøre det på et tidspunkt). Klarer å argumentere rolig og rettferdig selv med tårene rennende. Han nekter å ta selvkritikk før jeg har gjort det. Helt greit. Tar på meg skylda for underentreprenøren. Han tar selvkritikk for det andre. Mission accomplished. Vi diskuterer oss frem til hvordan vi skal gå videre og det hele ender med at vi er bedre venner enn noensinne. Blir lettet og vi spiser lunsj i hyggelig lag etter at jeg har fått sendt e-posten til underentreprenøren. Men må inn på hovedkontoret når avdelingsleder har lest kopi av e-posten. Må forklare situasjonen og gjenoppleve dagens begge krangler. Mine overordnede trur de har løsningen på mine problemer, men jeg er ikke enig i at jeg behøver støtte til økonomikontroll og oppfølging av kontrakter med underentreprenører. Dvs noen som fratar meg myndigheten og skal kontrollere meg. Jeg har kompetansen men ikke tiden, trenger avlastning fra oppgaver som egentlig tilhører min driftleder. Min driftsleder trenger en formann slik at han kan gjøre jobben sin. Sier hva jeg mener men det høres ut som de har bestemt dette over hodet mitt. Rigger opp pc-n på kontoret for å få redigert ferdig brevet. Får telefon fra en annen underentreprenør med dårlig nyheter om ytterligere forsinkelse. Jeg sier det ikke er dagen for å diskutere, og ber ham høflig tenke igjennom videre fremdrift og gi meg en tilbakemelding om når de blir ferdig. Han er en ordentlig rufs som jeg egentlig har sansen for med sin voldsomme trønderdialekt. Men han oppfatter meg feil, begynner å ramse opp alle mulige forbehold om dersom og hvis og ser ikke lenger frem enn til hva de må begynne med på mandag. Jeg sier jeg ikke orker å tenke for ham idag, om han kan være så snill å tenke igjennom hele prosessen dag for dag og gi meg en tilbakemelding. Han fyrer på alle plugger. TENKE FOR MEG??? Vær så snill bønner jeg, jeg orker ikke idag. Jeg avbryter neste salve som kommer. Hør på meg. Dette er HELT FEIL DAG Å KRANGLE MED MEG PÅ!: Han gir seg ikke. Jeg sier vi har snakket ferdig og legger på røret. Tårene spruter. Jeg tar med bilnøklene og sniker ut bakveien. Føler ikke jeg kan komme gråtende inn til sjefen, da blir jeg vel tatt av jobben. Kjører hjem. Ringer driftsleder og forklarer. Går og legger meg.

Er for første gang på lenge utvilt og opplagt når samboer kommer hjem. Innser at han har stilt opp med vask, oppvask og middag klar hele uken. Får tid å vise at jeg setter pris på ham mer enn noensinne.

Fredag. Jeg har meldt pass idag. Har tatt fri. tatt sovmorgen og tar ikke telefon.
Mandag blir sikkert en bedre dag.

Mitt verldensbilde

Da har jeg vært i 12% av verlden:

image19

og 41% av Europa:

image20

Mye av Europareisingen ble unnagjort som barn i baksetet til mor og far. De så på reising som en del av oppdragelsen, så alle gamle ruiner, slott, museer etc ble tidlig besøkt vagt husket. Broren min og jeg var mere opptatt av å telle hvor mange biler pappa kjørte forbi på Autobahn, og hva slags is man fikk til dessert. Har senere vært på jobb/studieopphold i Frankrike, England og Irland, samt på feriereiser i Portugal, Bulgaria, Skotland, Sardinia og Finland. Oppvokst i Sverige og bosatt i Norge.

Min eneste reise i Afrika var en charterreise til Tunisia som hele familien tok når jeg var 5 år og vårt hus hadde brent ned. Jeg husker at broren min var syk, at granatepler var morsomme å spise og at dromedarene hade sjalett.

USA har jeg besøkt 3 ganger. Ett år på high school i Everett, Washington avkreftet mine fordommer om at USA mest besto av blanke skyskraper med oljemilliardærer i, og lærte meg å stå på egne ben. Jeg hadde 11 stempler til Canada i passet mitt fra det året (1991-92). Vi bodde ikke så langt fra grensa, og Rotary hadde bestemt at British Columbia og Washington State skulle være ett "distrikt". Hadde mange hyggelige samlinger der med ungdomer fra hele verlden. På slutten av året reiste vi gjennom California, Nevada og Arizona i buss.
Etterpå har jeg vært på kjempehyggelige 10 dager på Manhattan med mamma, samt på besøk til broren min når han var ferdig med sitt år i Watertown (NY). I den forbindelse kjørte mor og far og jeg langs hele østkysten og "plukket stater", samt var med på 4. julifeiring i New York City. Litt av et fyrverkeri.

Søramerika i mitt hjerte. Brasil tok meg med storm i 1993, da jeg besøkte en venninne jeg ble kjent med i USA. 3 ukers opphold førte til masse hotellromvasking og avisutdeling tidlige morninger de påfølgene årene for å dra tilbake i 1995. 3 måneder som europeisk kvinnelig bygningsarbeider i Brasil trur jeg jeg er ganske alene som.

Denne uvanlige meritt gav med jobb for Skanska i Colombia året etterpå. Et spesielt land hvor FARC ikke bør nevnes høyt, og armerte menn omringet oss under hele oppholdet. Unntatt når vi snek oss for å danse ut en natt...

Thailand, Malaysia og Singapore ble besøkt med backpacking-metoder under 2 måneder i 1997.

Create your own visited country map


A song for you

Tiqui tagget meg med oppgaven å velge ut 5 bloggere, linke til de og tillegne hver av de en sang. Heldigvis er det ikke nevnt noe straff som for eksempel evig ulykke dersom man ikke fullfører oppgaven og tagger videre innen en viss tid. Noe jeg kanskje burde vært truet av for å få "tummen ut". Jeg antar at dette er Tiquis måte å rykke meg ut av "nyinnflyttet-i-hus-med-hage-tåka" som heller inspirerer til å grave rundt i blomsterbed og nyte vårsolen på terrassen... Men solen har gått ned for dagen so here it goes;

Tiqui. Jeg trur du må få en tilbake. Du skal få Tindersticks' Tiny Tears. Hvorfor det? Ingen spesiell grunn foruten at det er en helt magisk låt jeg likte utrolig godt første gang jeg hørte den. Så jeg vil gjerne dele den med deg.

Calle Bildt. Enhver moderne politiker burde blogge som ham. Tidligere Moderaterne-leder og statsminister, idag svensk utenriksminister, skriver blandt annet  et innlegg som jeg tolker til at han er kongen av nachspiel. Han får derfor låta "Sunday Bloody Sunday" som jeg fra studietiden forbinder med stengetid på studentpuben (Vi som bodde langt unna måtte bli på dansegulvet til første sporvogn for dagen skulle gå). For politikerversjonen se her.

Lynn Hill. Min idol. Egentlig vet jeg ikke hva slags musikk hun liker, men jeg innbiller meg at det enten er noe rocka, eller noe meditativt. Hakke peiling på meditasjonsmusikk, så tilegner henne følgende: Proud Mary fremført av en annen jernlady; Tina Turner i 1982.


Ja, vi elsker må få en. Svensken avslørte nylig innehav av Ipod med tusenvis låter (uten å nevne noen favoritt). Det eneste jeg trur meg vite om Svenskens musikksmak, er at han mener Samantha Fox var bedre før når det begav seg. Så her er Touch Me. ;-)

Og til sist. Maren. Du får en Green Day. Hvilken som helst egentlig. Denne her om ungdomens vanskeligheter kanskje kan passe? Maren skriver mye annet bra om dagen, men hvis hun får tid lar hun seg kanskje tagge...?


Utsikt fra en verlden i oppløsning

image18

Vi ser oss ut en frossen foss som klamrer seg forvilt fast til dalsiden i vente på dagens drepende vårsolstråler. Enda er det et par minusgrader da vi svinger øksa og sparker inn stegjerna i bunn av den mange hundre meter høye hvitnende isdraperingen. Ved lunsjtider ere vi halvveis opp, vurderer fortløpende sikringsmulighetene i isen, som er i ferd med å gå i oppløsning.

Utsikt fra en frossen foss

Midtveis inntas matpakke på en solvarm steinhelle, mens det knitrer og sitrer av vann under isen, som blir alt mykere. Vårt reise følge velger å klive av isløpet og følge skråningen nedover mot bilen, mens min makker og samboer forsvinner oppover issvullene mot toppen. Med meg knyttet fast i enden av 60-meterstauene. Bare å følge etter. Sliten i armene nå. Krampefølelser i leggene. Skrur ut isskruene som har sikret mannen min oppover og møter ham like under toppen med et stort glis.

image17

Vi blir enige om å snu mens leken fortsatt er god. Skråningen ved siden om fossen ser løs og bratt ut, så vi liker å se en stor steinblokk som vi kan rappellere fra. Offrer min lengste slynge rundt blokken og firer oss ned 60 meter. Finner et snøfelt og sklir på rumpa helt ned til parkeingen.

Vi har fått vårt. Nå kan våren komme!


Høl i huet 2

Svært høl det der.

Det har skjedd igjen. Lørdag hadde jeg planen klar. Pakke bilen full innvendig og utvendig, reise avgårde de 5 milene til huset vårt, sjekke fargekoden på malingen jeg trenger mere av, svippe bort til Byggmakker (nærmeste malingsutsalg) før kl 14. Rekker også å handle med litt mat før blivende samboer kommer fra Hønefoss. Tenker jeg.
Opplagt ankommer jeg huset i god til, 12.45. Men så slår det meg at jeg har glemt en vesentlig ting. Håndvesken med lommebok og nøkler til huset. Samboer har vakt og kan ikke dra fra Hønefoss før kl 14.
Utrolig sure 5 mil tilbake til Oslo. Dessuten med bensinnålen på lyserødt og uten penger. Rekker ikke tilbake til 14. Heldigvis har samboer dratt tidligerere. Ringer meg med fargekoden i det jeg kommer inn Maxbo på Sjølyst (Gitt opp å rekke tilbake til Byggmakker før stengetid).


Helgeprosjektet med nymalte vegger reddet. Blivende samboer lurer på hva han har gitt seg inn på.


Solgul utsikt

Solgul utsikt

Lørdags morgen litt før ni. Jeg har vært oppe siden halv åtte. Plukket litt rundt, dusjet, spist. En kort stund lyser det opp utenfor vinduet. Margarinfabrikken brinner i morgensol. Slikt er en god start på dagen.

Høl i huet

Jeg må ha fått et sort høl i huet hvor enkelte viktige detaljer blir sugd inn og borte. Straffen er hard;
Igår kveld kjørde jeg østlandet rundt for å finne en plass å sove.
Nøklene til leiligheten i Oslo og nøkkeln til døren på jobben henger i samme ring. For å unngå å bli utelåst fra kontoret etter fire, pleier jeg å ha de med i lomma på den oransje jobbjakka mi-i tillfelle jeg kommer sent tilbake fra møte, elle velger å dra rett hjem.
Igår dro jeg fra kontoret i 5-tiden, brukte kvelden i nye huset vårt, og var ved ytterdøren min i Oslo i 9-tiden. Bare for å komme på at husnøklene antagelig hadde blitt liggandes i lomma opå arbeidsjakka. Som henger på stolen min i Solbergelva. Med kjæreste på Hønefoss var det bare å sette seg i bilen igjen.

Tilbake på jobb idag etter strekningen Hønefoss -Solbergelva (7 mil før kl 7 på morgenen) viste det seg at nøklene allikevel ikke var i lomma-jeg hadde ikke gravd dypt nok i håndvesken, siden jeg var ganske sikker på at jeg hadde glemt de.

Så det kan virke som kjøreturen sent igår var unødvendig. På den andre siden fikk jeg hentet toalettmappa mi som jeg hadde glemt igjen i Hønefoss om lørdagen. Så jeg har hvertfall fått børstet håret før jeg kom på jobb. Alltids noe. De lånte boksershortsen er det jo ingen som vet om.

En oppdatering

På tide med en liten oppdatering kanskje. Flere tema engasjerer meg om dagen.

Gerd Liv Valla. Heksejakten. Uansett hva galt hun har gjort så er det umenneskelig å tåle den kritikken hun har fått i media. Uverdig. Jeg mener - flerfoldige sider i dagsavisene flere dager i strekk, og hvor fæl hun er som person. Og hva i all verlden har hennes "personal-politikk" med hennes rolle i Arbeiderpartiet å gjøre? Er noen i tvil om at hun har gjort en fabelaktig jobb for fagbevegelsen? Kanskje det er derfor hun skal taes, noen trengte bare en unnskyldning. Hva er mest skadelig? Valla sin makt eller media's?

Og så var det "klimahysterien" som jeg har tenkt å komme tilbake til, hvorfor jeg ikke går næremere inn på dette nå. Men haugen med avisutklipp vokser. Pluss avventer litt til jeg får lest klimapanelens nye rapport.

Og til jeg får bedre tid...

Vi fikk helt plutselig ta over huset vårt 3 uker før tiden, så vi er inne fra 26. januar! Hvitevarene har kommet, svigers har vært på besøk, og to varebiler med flyttesker fra henholdsvis Oslo go Hønefoss har blitt tømt utover gulvet.

Ønskeliste (for innflyttingspresang):
1. Absolutt IKKE noe som helst kjøkkenutstyr. Vi har dobbelt og trippelt av ALT.
2. (Alt det dyre man må ha som man ikke gjerne kan forvente til innflyttingspresang, som hagemøbler, gassgrill, gressklipper, snøfres)
3. Hagegreier (kraftser og kratter og spader og hva man nå bruker.
4. Svensk balkongflagg for å matche den norske som fulgte med.

Det var det for nå. Kommer til å prioritere hus, samboerskap og isklatring en tid fremover. Men blir nok ikke helt borte.

Teide's avsløringer

Jada, jeg som nesten håpet verlden hadde glemt at jeg blogger, slik at jeg ikke behøvde å ha dårlig samvittighet lenger... Dette skulle jeg ubemerket holde gående til flyttinga var over, men ikke...
Inanna har tagget meg, og det betyr at jeg må avsløre noen hemmeligheter, hvorav én ikke er sann. Gjett hvilken.

1. Jeg har opptredt innfor 800 mennesker med Scarbourough Fair på guitar.

2. Jeg har søkt jobben som produksjonssjef for Nye Operaen.

3. Jeg har løpt halvmaraton 6 ganger.

4. Jeg har vært så full når jeg kom hjem fra en tjenestereise at jeg har urinert i min egen koffert.

5. Jeg får angst for å sove i overetasjen på køyesenger. Det går bare ikke.

6. Jeg trodde i flere år at "telerestriksjoner" innebar at det ikke var telefondekning.

7. Jeg har fått takkebrev fra Kong Harald.

8. Jeg vant VM i Dart i 1994.

9. Helt til jeg var 15 var jeg forelsket i Michael Jackson og skrevet brev til ham.

10. Jeg har svømt naken over vallgraven i Göteborg for en kasse øl.

Begrenset utsikt

Begrenset utsikt
Jeg er fullstendig klar over at bloggen har fått lide i det siste. Jeg har nevnelig vært på tur isteden. Til et sted hvor det er vinter. Deilig å være godt kledd i kuling og noen minusgrader!
Isklatresesongen har startet!
Går å pøsker på noe om klimahysteri. Det har nevnelig blitt bestemt gjennom en slags majoritetsbeslutning hva som er mennekelig skapt og ikke. Er det klokt? Dessuten skal Vebjørn Sand illustrere dette for de som enda tviler gjennom en smeltende skulptur. I mellomtiden: God jul til de som kommer innom!

Døden kommer senere

Jeg og kjæresten var å hørte på et foredrag av Kristen Reagan, blandt annet kjent fra filmen LOOP hvor han i løpet av 5-6 døgn soloklatrer skjoldet i Kjerag. En ikke så lite imponerende prestasjon fysisk men ikke minst psykisk. Bladet Vi menn hadde en artikkel om hans mangfoldige forsøk på å vinterklatre Skogshorn-alene. Han har også vært omtalt i A-magasinet (bilag til Aftenposten) etter å først ha klatret opp den høye loddrette isklatreruta  "To ydmyke krigere" sammen med en kamerat, og deretter gått rett bort til foten av den vannsprutende issøyla som Vøringsfossen var i fjor vinter. Han sa han følte seg i slaget, så han begynte å klatre opp de 180m skikkelig ustabil is-uten sikring.
Reagan
Et eksempel på viljestyrke; Fra bestigningen av Skjoldet, ruten er for bratt og for lang for at retur skal være et alternativ. Etter å ha dormet litt på en 50x80 cm hylle 800m over Lysefjorden (dårlig kombinasjon om man er mørkeredd OG høyderedd) samt klatret og heiset sekk i 18-19 timer fikk han store vansker med å klatre over et spesielt parti. Han falt gang på gang, og måtte returnere ned til hylla si neste natt, dagen derpå kommenterte han det hele til sin medbrakte videokamera: "Jeg har aldri i mitt liv vært så bestemt på at jeg måtte klare noe. Jeg sa -Kristen, hvis det er noe her i livet du skal, så er det å komme forbi det hjørnet. Jeg har aldri vært så langt unna å klare noe. " Hvordan han til slutt klarte det forteller ikke historien, men du kan si det vil kreve sin "kar" å gjennomføre.

Jeg blir mere fascinert enn imponert. Man tenker - Han har ikke familie (ellers ville han aldri holdt på sånn). Det er uforsvarlig. Det er egoistisk (hva om han dør eller skader seg allvorlig, noen får en risikofylt jobb med å prøve å redde ham eller hente kroppen hans). Men det er vanskelig å ikke like fyren. Han virker gjennomgående sympatisk og det hele er en nøye gjennomtenkt filosofi.

Han vil bryte sine egne grenser, og grenser andre setter for ham - og derved leve det liv han virkelig ønsker seg.

Han tar med oss på en Yoga-relatert øvelse i pusteteknikk og forklarer


-Ved å konsentrere seg om å puste ut og inn blir man bevisst på å fokusere på nuet. Fortiden har vært-den finnes ikke. Døden befinner seg i fremtiden en gang. Om vi bekymrer oss for den eller ikke, døden er det eneste som er sikkert. Allikevel bruker vi masse tid på å bekymre oss for døden. Det eneste som eksisterer er nåtid. Bare ved å fokusere på nuet kan vi leve fullt ut.

Fascinerene, inspirerende. Foredraget og filmen Loop anbefales. Må puste mere trur jeg.


Kanskje jeg er rasist?

Som første generasjons innvandrer uten stemmerett føles det godt å kunne få utløp for samfunnsbekymringer gjennom å ta til orde i bloggen min. I utgangspunkt er innenrikspolitikk ikke intressant eller viktig nok for meg personlig til at jeg skal ville vie livet til det bare for å stange hodet i veggen av maktløshet.

Jeg beundrer de som orker.

Vanligvis har jeg ikke kritisert manglene i samfunnet, men oftere måten det debatteres og fremstilles på av våre politikere og media. Jeg føler jeg ikke er nok innsatt i spørsmål om integrering, flyktingemottak, asylbehandling, arbeidsinnvandring eller andre kulturer til å foreslå løsninger på de problemer vi møter eller å delta i debatter om enkeltsaker. Mange mener tydeligvis at de har skjønt alle sammenhenger nok til å uttale seg bombastisk om hvilke saliggjørende tiltak som skal løse alt. Hva er det de sier...

"Hvorfor er den dumme så sikker og den kloke full av tvil?".

Måten "innvandrerdebatten" og "integreringspolitikken" bedrivs på virker å bygge på at man forsåvidt har skjønt at gruppen "innvandrere" ikke er homogen. Derfor skal de kategoriseres og sorteres inn i grupper sammen med tilhørende tendenser og kulturproblemer. Hva skjer med de individer som blir påstemplet en tillhørighet hvor de ikke har sin identitet? Hva skjer med Hafsa som er født i Oslo, men som blir sortert inn i en gruppe som tvilsomt kan får pass for å reise ut av Norge av velmenende myndigheters frykt for at hun kan bli omskåret eller tvangsgiftet. Hvordan skal hun få føle at hun tilhører samme gruppe som de andre jentene i klassen? Hun som i utgangspunkt har alle forutsetninger for å bli en fungerende nordmann født og oppvokst her-får integreringsproblemer.
Hva skjer med de som har en mørkere hudfarve og burde kunne være stolte av det, når vi andre legger så mye negativ ladning i ordene at vi bare må late som ingenting og holde kjeft. Klarer de å oppretholde stoltheten og sjelvrespekten sin uten å velge å omgås i grupper hvor de slipper å være unike? Jeg kan av og til ville si "For en fantastik vakker hud du har" til en negress på bussen, men det tør jeg hvertfall ikke. Ikke fordi jeg trur hun blir såret, tvertimot, fordi de andre på bussen garantert vil oppfatte det som en rasistisk kommentar.

Alle de ganger jeg som hvit får overhøre venner eller kollegaer kommentere innvandrere og spøkefullt minner de på at jeg er en av de jævla utlendingene. Så sier de allti at svensker ikke teller. Hvorfor ikke det? Fordi vi er hvite? Fordi vi snakker forståelig? Fordi vi er som dere?

Igår ble jeg kalt rasist for første gang i mitt liv. Jeg tar det ikke så tungt, spesielt ikke i konteksten "rasistisk idiot". Noen har altså tolket mitt innlegg om definisjonen av norsk og etnisk norsk som rasisitisk. Jeg tror ikke alle andregenerasjons- innvandrere høyeste ønske er å bli så norske som mulig. Jeg trur de ønsker å kunne velge (eller velge bort) å delta i sine slektningers kulturliv, og samtidig være delaktig i etnisk norske miljøer. At det ikke skal være negativt ladet å være norsk-pakistaner.

Jeg vil ikke være rasist. Jeg vil være anti-rasist! Jeg vil at alle mennesker skal bli behandlet like og respektert uavhengig av de associasjoner vi får av førsteinntrykk. Jeg vil ikke ha negative associasjoner ved førsteinntrykk i utgangspunktet av utlendinger, handikappede, eldre, fulle folk, fule folk, vakre folk, rike folk. Heller ikke av unge blonde piker fra Bærum eller svensker.
Jeg jobber med saken.

Jeg sier til meg selv; "Din egoistiske dust!"
etter å ha observert hva som ser ut som en Tyrkisk storfamilie i nærheten av oppgangen min og tenkt  "Å nei, må de flytte inn nå som jeg skal selge snart, det vil dra ned prisen".

Er jeg smygrasist kanskje? Jeg har faktisk ikke en eneste kompis av utenlandsk opprinnelse, som ikke er svensk eller finsk. Burde hatt det. Hadde vært politisk korrekt det. Må nesten dra frem fortiden som utvekslingsstudent med omgangskrets fra Mexico, Sørafrika, Tyrkia, India mv. som forsvar. Jeg har til og med vært sammen med en ganske mørk Brasilianer i -95. Han likte ikke negrer for øvrig, selv om det var nyanseforskjell.

Alle hvite som deltar i diskusjoner om innvandring må passe seg å ikke trå utenfor den smale linja av politisk korrekthet, ellers er man fort stemplet som smygrasist, fremmedfientlig mv. Må bruke riktige ord. Ikke si svart, ikke snakke om etnisitet. Hvertfall ikke snakke om hva som er norsk. Ikke skille på folk. Alle skal være heeelt like. Vi skal ikke engang se at vi møter en mørkhudet person, vi skal snakke om været. Vi måå ikke spørre hvor de kommer fra fordi de KAN være fra Harstad og de KAN bli fornærmet.

Jeg synes det er tull. Hva synes du?


For mye tradisjoner

Nå skal jeg bryte opp med gamle tradisjoner. Bare spare på de mest nødvendige. Det er jo så mye som skal rekkes over, jo flere år som går, desto flere hyggelige opplevelser skal gjentas og bli tradisjon. Hytte til hytte på Hardangervidda i påsken. En uke i alpene. Jul hos foreldrene. Nyttårsfest med gamlevennene. Støpe lys med slektninger i november. Dra på Roskilde hver sommer. Arrangere midssommarfest. Padle på Fjorda, vandre i Jotunheimen. Ved å oppretholde å lage  tradisjoner av hyggelige opplevelser blir rommet for nye opplevelser mere og mere snevert. Når både jule- påske- og sommerferie er låst opp av forutbestemte hendelser og forventninger er det på tide å gjøre noe!

Hvordan skal man ellers rekke alt det der man bare må gjøre en gang i livet? Reise til Kina, Australia og Nepal. Oppleve Machu Pichu og Patagonia. Vandre på Grønland?


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Teide

Fra: Røyken

Kjønn: Jente

Født: 1973

Mer...