Og sånn går no' dagan
Mandag. I slutten av matpausen kommer melding om hendelse som krever min beslutning. Vi må få folk vekk. Og stenge veiene. En gassflaske står i brann. Brannvesenet er tilkalt. Tygger ut. Svelger ned med litt kaffe. Får på meg sko med mobiltelefon på øret. Ringer oppdragsgiver. Bare la det brenne ut sier han rolig. Driftsleder er i møte i Drammen. -Man kan bare skru til ventilen, tror han. For sent. Det er på rikstekkende nyheter. Kommer meg i bilen. Ansluter til mine kollegaer en kilometer unna. Hjelper mor og febersyk datter ut av sikkerhetssonen. Stiller bilen opp i nærmeste kryss og begynner å dirigere trafikk. Fotograf med stort teleobjektiv zoomer meg inn med blålys i bakgrunnen. Folk er i sikkerhet. Det hele tar 3 timer, resten av dagen går med til å forklare seg. Finne ut om vedkommende hadde opplæring. Var den dokumentert? Hvem som helst blir jo satt til å bruke skjærebrenner...
Var på jobb fra 7 til 20. Pluss 2 timers reisevei.Sånn i ettertid var mandag i grunn den mest alrighte dagen denne uken.
Tirsdag. Intern gransking av gårsdagen. Pluss de normale henvendelsene. Pluss at folk har fått meg seg på nyhetene at vi river gamle Hortensbanen. Telefonen kimer.-Jeg lurer på om dere har jernbanesviller, vi skulle så gjerne hatt en 10-12 stykker. Gutta hadde jobbet natt med sprengningsarbeider og pigget litt mere stein enn planlagt. Ursinnig nabo har vi dessuten glemt å varsle. Blir skjelt ut etter noter å må igjen be om unnskyldning. Tenker på det brevet til en tidligere kunde jeg nesten skrev klart på fredagen, som jeg gjerne skulle ha sett over og sendt. Er tross alt snakk om 3 miljoner, som krever endel møtevirksomhet og fristen for vårt krav går ut om en måned. En medarbeider er frustrert over sin arbeidssituasjon. Krever oppmerksomhet og spør irritert om jeg har en liste på gjøremål til henne, siden hun skal bruke 2 dager i uken på prosjektet vårt. Jeg ryter ut. Hvordan i helvete kan folk tro at jeg skal klare å holde oversikt på deres gjøremål i tillegg til mine. Spesielt når de vet hva som har skjedd. Spesielt når hun ikke har fortalt meg at hun skulle komme idag, og har en type stilling som krever eget inisjativ. Etterlyser litt forståelse. Ber om unnskyldning igjen denne gang for humøret mitt. Hiver på meg jakka for å gjøre opp status på fundamenteringsarbeider som underentreprenøren utfører. Skal straks i møte om fremdrift og de ligger litt etter. Tenk om alle hadde en person som bare lagde huskelister i prioritert rekkefølge. En sånn hadde vært kjekt å ha.... Kjenner at hodet snart sprengs av ting jeg må huske på for egen del. Tankegangen blir konstant avbrutt av nye henvendelser. Flere mennesker i rommet hele tiden. 3-4 forskjellige stemmer som enten snakker i telefon eller med meg. Nye ting å notere ned i boka eller legge på minnet. Stadig detter det viktigere ting ut, som ikke får plass i hukommelsen. Har såvidt kontroll men rekker ikke å delegere. Får melding om at vår hjullaster har kollidert med en buss, noen skadet. Sannsynligvis ikke hans feil. Blålys atter en gang denne dagen. Kjører hjemover og vet at min kollega tar seg av det.
Onsdag. Merkelig nok har jeg klart å fortrenge det meste av denne dagen. Hadde ment å snakke mellom 4 øyner med driftsleder. Fryktelig rask til å kritisere alle rundt seg når det oppstår problemer. Var nødt å ta tak i det og hadde bedt sjefen min (som tilba seg å hjelpe) om å få ta diskusjonen selv. Rakk ikke i dag.
Drar på en avtalt kveld i hyggelig lag med litt for mye kaffe. Sovner ikke før kl 2, men våkner igjen ov katter som skriker av vårfølelser utenfor.
Torsdag. Har fått sove 3 timer når jeg står opp kl 5.20. Er på jobb kl 7 og får en rolig time. Kl 8 må jeg ta en telefon for å skjerpe inn underentreprenør som arrogant nok mener jeg må løpe inn og ut for å gi beskjeder til hans folk. Du er arbeidsleder ikke jeg. Ta ditt ansvar! Jeg blir mektig irritert, men han gir seg ikke. Han kjefter tilbake og legger på røret. Ringer meg opp igjen og forklarer alt om hvor kompliserte hans arbeider er, hvor mye koordinering som ligger bak. Det spiller ingen rolle. De er en måned forsinket og har ikke fulgt avtalen vi gjorde så sent som tirsdag. Jeg avslutter med å si att han skal få et brev idag. Fortsetter internt morramøte hvor saken med driftsleder av flere årsaker dukker opp. Han spør om jeg er spydig, jeg ber om å få ta diskusjonen mellom 4 øyner. Han vil ta det nå. Med alle tilstede. Han går i skyttegraven, som jeg visste. Har bare ikke opplevd det selv før. Han sier problemet vårt er at jeg ikke har fulgt opp underentreprenørene. (Han har glemt at han selv påtok seg å gjøre det på et tidspunkt). Klarer å argumentere rolig og rettferdig selv med tårene rennende. Han nekter å ta selvkritikk før jeg har gjort det. Helt greit. Tar på meg skylda for underentreprenøren. Han tar selvkritikk for det andre. Mission accomplished. Vi diskuterer oss frem til hvordan vi skal gå videre og det hele ender med at vi er bedre venner enn noensinne. Blir lettet og vi spiser lunsj i hyggelig lag etter at jeg har fått sendt e-posten til underentreprenøren. Men må inn på hovedkontoret når avdelingsleder har lest kopi av e-posten. Må forklare situasjonen og gjenoppleve dagens begge krangler. Mine overordnede trur de har løsningen på mine problemer, men jeg er ikke enig i at jeg behøver støtte til økonomikontroll og oppfølging av kontrakter med underentreprenører. Dvs noen som fratar meg myndigheten og skal kontrollere meg. Jeg har kompetansen men ikke tiden, trenger avlastning fra oppgaver som egentlig tilhører min driftleder. Min driftsleder trenger en formann slik at han kan gjøre jobben sin. Sier hva jeg mener men det høres ut som de har bestemt dette over hodet mitt. Rigger opp pc-n på kontoret for å få redigert ferdig brevet. Får telefon fra en annen underentreprenør med dårlig nyheter om ytterligere forsinkelse. Jeg sier det ikke er dagen for å diskutere, og ber ham høflig tenke igjennom videre fremdrift og gi meg en tilbakemelding om når de blir ferdig. Han er en ordentlig rufs som jeg egentlig har sansen for med sin voldsomme trønderdialekt. Men han oppfatter meg feil, begynner å ramse opp alle mulige forbehold om dersom og hvis og ser ikke lenger frem enn til hva de må begynne med på mandag. Jeg sier jeg ikke orker å tenke for ham idag, om han kan være så snill å tenke igjennom hele prosessen dag for dag og gi meg en tilbakemelding. Han fyrer på alle plugger. TENKE FOR MEG??? Vær så snill bønner jeg, jeg orker ikke idag. Jeg avbryter neste salve som kommer. Hør på meg. Dette er HELT FEIL DAG Å KRANGLE MED MEG PÅ!: Han gir seg ikke. Jeg sier vi har snakket ferdig og legger på røret. Tårene spruter. Jeg tar med bilnøklene og sniker ut bakveien. Føler ikke jeg kan komme gråtende inn til sjefen, da blir jeg vel tatt av jobben. Kjører hjem. Ringer driftsleder og forklarer. Går og legger meg.
Er for første gang på lenge utvilt og opplagt når samboer kommer hjem. Innser at han har stilt opp med vask, oppvask og middag klar hele uken. Får tid å vise at jeg setter pris på ham mer enn noensinne.
Fredag. Jeg har meldt pass idag. Har tatt fri. tatt sovmorgen og tar ikke telefon.
Mandag blir sikkert en bedre dag.
Var på jobb fra 7 til 20. Pluss 2 timers reisevei.Sånn i ettertid var mandag i grunn den mest alrighte dagen denne uken.
Tirsdag. Intern gransking av gårsdagen. Pluss de normale henvendelsene. Pluss at folk har fått meg seg på nyhetene at vi river gamle Hortensbanen. Telefonen kimer.-Jeg lurer på om dere har jernbanesviller, vi skulle så gjerne hatt en 10-12 stykker. Gutta hadde jobbet natt med sprengningsarbeider og pigget litt mere stein enn planlagt. Ursinnig nabo har vi dessuten glemt å varsle. Blir skjelt ut etter noter å må igjen be om unnskyldning. Tenker på det brevet til en tidligere kunde jeg nesten skrev klart på fredagen, som jeg gjerne skulle ha sett over og sendt. Er tross alt snakk om 3 miljoner, som krever endel møtevirksomhet og fristen for vårt krav går ut om en måned. En medarbeider er frustrert over sin arbeidssituasjon. Krever oppmerksomhet og spør irritert om jeg har en liste på gjøremål til henne, siden hun skal bruke 2 dager i uken på prosjektet vårt. Jeg ryter ut. Hvordan i helvete kan folk tro at jeg skal klare å holde oversikt på deres gjøremål i tillegg til mine. Spesielt når de vet hva som har skjedd. Spesielt når hun ikke har fortalt meg at hun skulle komme idag, og har en type stilling som krever eget inisjativ. Etterlyser litt forståelse. Ber om unnskyldning igjen denne gang for humøret mitt. Hiver på meg jakka for å gjøre opp status på fundamenteringsarbeider som underentreprenøren utfører. Skal straks i møte om fremdrift og de ligger litt etter. Tenk om alle hadde en person som bare lagde huskelister i prioritert rekkefølge. En sånn hadde vært kjekt å ha.... Kjenner at hodet snart sprengs av ting jeg må huske på for egen del. Tankegangen blir konstant avbrutt av nye henvendelser. Flere mennesker i rommet hele tiden. 3-4 forskjellige stemmer som enten snakker i telefon eller med meg. Nye ting å notere ned i boka eller legge på minnet. Stadig detter det viktigere ting ut, som ikke får plass i hukommelsen. Har såvidt kontroll men rekker ikke å delegere. Får melding om at vår hjullaster har kollidert med en buss, noen skadet. Sannsynligvis ikke hans feil. Blålys atter en gang denne dagen. Kjører hjemover og vet at min kollega tar seg av det.
Onsdag. Merkelig nok har jeg klart å fortrenge det meste av denne dagen. Hadde ment å snakke mellom 4 øyner med driftsleder. Fryktelig rask til å kritisere alle rundt seg når det oppstår problemer. Var nødt å ta tak i det og hadde bedt sjefen min (som tilba seg å hjelpe) om å få ta diskusjonen selv. Rakk ikke i dag.
Drar på en avtalt kveld i hyggelig lag med litt for mye kaffe. Sovner ikke før kl 2, men våkner igjen ov katter som skriker av vårfølelser utenfor.
Torsdag. Har fått sove 3 timer når jeg står opp kl 5.20. Er på jobb kl 7 og får en rolig time. Kl 8 må jeg ta en telefon for å skjerpe inn underentreprenør som arrogant nok mener jeg må løpe inn og ut for å gi beskjeder til hans folk. Du er arbeidsleder ikke jeg. Ta ditt ansvar! Jeg blir mektig irritert, men han gir seg ikke. Han kjefter tilbake og legger på røret. Ringer meg opp igjen og forklarer alt om hvor kompliserte hans arbeider er, hvor mye koordinering som ligger bak. Det spiller ingen rolle. De er en måned forsinket og har ikke fulgt avtalen vi gjorde så sent som tirsdag. Jeg avslutter med å si att han skal få et brev idag. Fortsetter internt morramøte hvor saken med driftsleder av flere årsaker dukker opp. Han spør om jeg er spydig, jeg ber om å få ta diskusjonen mellom 4 øyner. Han vil ta det nå. Med alle tilstede. Han går i skyttegraven, som jeg visste. Har bare ikke opplevd det selv før. Han sier problemet vårt er at jeg ikke har fulgt opp underentreprenørene. (Han har glemt at han selv påtok seg å gjøre det på et tidspunkt). Klarer å argumentere rolig og rettferdig selv med tårene rennende. Han nekter å ta selvkritikk før jeg har gjort det. Helt greit. Tar på meg skylda for underentreprenøren. Han tar selvkritikk for det andre. Mission accomplished. Vi diskuterer oss frem til hvordan vi skal gå videre og det hele ender med at vi er bedre venner enn noensinne. Blir lettet og vi spiser lunsj i hyggelig lag etter at jeg har fått sendt e-posten til underentreprenøren. Men må inn på hovedkontoret når avdelingsleder har lest kopi av e-posten. Må forklare situasjonen og gjenoppleve dagens begge krangler. Mine overordnede trur de har løsningen på mine problemer, men jeg er ikke enig i at jeg behøver støtte til økonomikontroll og oppfølging av kontrakter med underentreprenører. Dvs noen som fratar meg myndigheten og skal kontrollere meg. Jeg har kompetansen men ikke tiden, trenger avlastning fra oppgaver som egentlig tilhører min driftleder. Min driftsleder trenger en formann slik at han kan gjøre jobben sin. Sier hva jeg mener men det høres ut som de har bestemt dette over hodet mitt. Rigger opp pc-n på kontoret for å få redigert ferdig brevet. Får telefon fra en annen underentreprenør med dårlig nyheter om ytterligere forsinkelse. Jeg sier det ikke er dagen for å diskutere, og ber ham høflig tenke igjennom videre fremdrift og gi meg en tilbakemelding om når de blir ferdig. Han er en ordentlig rufs som jeg egentlig har sansen for med sin voldsomme trønderdialekt. Men han oppfatter meg feil, begynner å ramse opp alle mulige forbehold om dersom og hvis og ser ikke lenger frem enn til hva de må begynne med på mandag. Jeg sier jeg ikke orker å tenke for ham idag, om han kan være så snill å tenke igjennom hele prosessen dag for dag og gi meg en tilbakemelding. Han fyrer på alle plugger. TENKE FOR MEG??? Vær så snill bønner jeg, jeg orker ikke idag. Jeg avbryter neste salve som kommer. Hør på meg. Dette er HELT FEIL DAG Å KRANGLE MED MEG PÅ!: Han gir seg ikke. Jeg sier vi har snakket ferdig og legger på røret. Tårene spruter. Jeg tar med bilnøklene og sniker ut bakveien. Føler ikke jeg kan komme gråtende inn til sjefen, da blir jeg vel tatt av jobben. Kjører hjem. Ringer driftsleder og forklarer. Går og legger meg.
Er for første gang på lenge utvilt og opplagt når samboer kommer hjem. Innser at han har stilt opp med vask, oppvask og middag klar hele uken. Får tid å vise at jeg setter pris på ham mer enn noensinne.
Fredag. Jeg har meldt pass idag. Har tatt fri. tatt sovmorgen og tar ikke telefon.
Mandag blir sikkert en bedre dag.
Utsikt fra en verlden i oppløsning
Vi ser oss ut en frossen foss som klamrer seg forvilt fast til dalsiden i vente på dagens drepende vårsolstråler. Enda er det et par minusgrader da vi svinger øksa og sparker inn stegjerna i bunn av den mange hundre meter høye hvitnende isdraperingen. Ved lunsjtider ere vi halvveis opp, vurderer fortløpende sikringsmulighetene i isen, som er i ferd med å gå i oppløsning. 
Midtveis inntas matpakke på en solvarm steinhelle, mens det knitrer og sitrer av vann under isen, som blir alt mykere. Vårt reise følge velger å klive av isløpet og følge skråningen nedover mot bilen, mens min makker og samboer forsvinner oppover issvullene mot toppen. Med meg knyttet fast i enden av 60-meterstauene. Bare å følge etter. Sliten i armene nå. Krampefølelser i leggene. Skrur ut isskruene som har sikret mannen min oppover og møter ham like under toppen med et stort glis.
Vi blir enige om å snu mens leken fortsatt er god. Skråningen ved siden om fossen ser løs og bratt ut, så vi liker å se en stor steinblokk som vi kan rappellere fra. Offrer min lengste slynge rundt blokken og firer oss ned 60 meter. Finner et snøfelt og sklir på rumpa helt ned til parkeingen.
Vi har fått vårt. Nå kan våren komme!
Solgul utsikt
Lørdags morgen litt før ni. Jeg har vært oppe siden halv åtte. Plukket litt rundt, dusjet, spist. En kort stund lyser det opp utenfor vinduet. Margarinfabrikken brinner i morgensol. Slikt er en god start på dagen.
Begrenset utsikt
Jeg er fullstendig klar over at bloggen har fått lide i det siste. Jeg har nevnelig vært på tur isteden. Til et sted hvor det er vinter. Deilig å være godt kledd i kuling og noen minusgrader!
Isklatresesongen har startet!
Går å pøsker på noe om klimahysteri. Det har nevnelig blitt bestemt gjennom en slags majoritetsbeslutning hva som er mennekelig skapt og ikke. Er det klokt? Dessuten skal Vebjørn Sand illustrere dette for de som enda tviler gjennom en smeltende skulptur. I mellomtiden: God jul til de som kommer innom!
Det bobler!
Mine drømmers utsikt...
Forklaring kommer.
Oppdatert 14/11: Det bobler i meg av barnslig glede. Vi fikk tilbakemelding på vårt bud idag, og dette vil bli vår utsikt fra midten av februar.
Det snør!
Dette var utsikten fra kontoret mitt idag. Kollegene uffer og sukker. Vinter liker vi ikke-på jobben.
Mitt private jeg elsker vinteren. Snart fryser fossene til is som skal klatres med øks og stegjern. Oslo Sportslager har skiene til prep!
Jeg er forberedt!
Jeg fikk en blomst!
Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på politikere, og har derfor (nesten hedersord) bestemt meg for å ikke skrive mer om Frp. Isteden skal jeg nå glede meg over at jeg har fått en vaniljeblomst av Tiqui!
Utsikten som gjør meg gla
Bildet tatt med mobiltelefon gjør overhodet ikke Valdresflya rettferdighet. Jeg blir ordentlig gla hver gang jeg kjører riksveg 51. Klokken er syv på kvelden. Solen er i ferd med å gå ned bak Knutshøe, Rasletind og Munken. Kjører litt lenger og får øye på Tjønnholstind, og hele kammen via Høgdebrotet, Kvasseggen og Bukkuhåmåren. Videre over flya drukner fjellets høsfarger i brandgul sol og fjellene i sør møter kveldståken som ruller inn fra Beitostølen.
Eklestjerne's utsikt
Hun var overhodet ikke ekkel. Ekle-stjerne (etter garden Ekle) er en 5 år gammel hoppe jeg hadde æren å ri på under helgens tur i Jotunheimen. 3 mil til hest setter sine spor i sinne og i rompe.
Gode utsikter
Gode utsikter til en fin bretur. Fra min plass i taulaget.
Lørdag 2. september 2006.
Hverdagsutsikt kl 06.30
Min venn Koppen en tåkete morgen i Lierbakkene.
Utsikt fra hesteryggen
Fra ryggen til "Josokken" en höstdag i Jotunheimen 2005.
Allemannsretten; retten til fri ferdsel og opphold i utmark, er fundamentet for utøvelse av det enkle friluftslivet. Den gir oss rett til å gå fotturer i skog og fjell, gå på ski i marka om vinteren og sykle og ake og ri på stier og veier.
Er det ikke fantastisk, egentlig..?
